31/01/2018 Julietta Millay   0Comment

glory hole porno nakne danske damer

Er jeg bra nok? Jo, man tenker det. Da er det lett å finne ut at alt er feil. Jo, det er det. Da jeg hadde sett femti minutter av den onde komedien «Zoolander», handlet den ikke bare om dumheten og umenneskeligheten i modellyrket.

Den handlet om dumheten og umenneskeligheten i alle stilyrker. Ben Stiller som Zoolander spiller en så karikert mannlig supermodell at han virkelig ser ut som en pedagogisk overdrivelse fra seminarnæringa.

En overflødig handling om politisk mord på malaysisk statsminister som ødela bransjen ved å heve lønna for barnearbeiderne bidrar til å bringe de to representantene for tallets Uopplyste Egovelde ut i verden. Der er de like bortkomne som Keiko på reality-tur til Vestlandet. Joe Dante regisserte den for Steven Spielberg i med en fin blanding av småby-sprøhet, juleromantikk, grapsehumor og virkelig spenning. En liten familie får merkelig dyr til jul, men det viser seg at den ikke må spise etter midnatt og ikke komme i vann, for da avler den monstre ved knoppskyting.

Zach Galligan og Phoebe Cates i hovedroller. Han forelska seg i henne mens filminga pågikk. Se opp for Steven Spielberg i elektrisk rullestol med TV-skjerm. Så er den misforståelsen oppklart. Det filmene har til felles er at de eufemiserer den franske folkefantasten Jules Verne, som vokste opp på et så kjedelig, isolert sted Nantes at han måtte ty til frie funderinger.

I filmen reiser Johnson og disneytrynet Josh Hutchersons av gårde for å finne Vernes mystiske øy og Hutchersons mystiske bestefar, spilt av Michael Caine med urimelig, men velgjørende arroganse og en latter som minner om begeistra søndagsfyll. De finner øya sammen med Luis Guzman og hans hormonpumpa lille mindreårige Vanessa Hudgens, som er blitt 24 år eller noe sånn.

Det oppstår småjabbete krangler, ufarlig romantikk og en bråte med underlige skapninger som man kan ri på eller flykte fra. TVNorge viser filmer på folkelige tidspunkter og er en ordentlig TV-kanal som ikke vil at folk skal ta opp filmene på dekoderen og spole over reklamene. Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk.

I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn.

Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet blåruss-ord for gjentakelse går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.

Zach Galifianakis forsøk å si det etter en rotfylling kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren.

Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret i California og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.

Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere.

Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i «Ringenes herre» kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall Goodman som nå vil tralalala.

Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.

Tre menn farter rundt og sier «What the f.. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte. Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dagen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr.

Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket.

Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter. Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy «Brides maids» med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk.

OK, finn noen å holde i handa for her kommer Diane Keaton, Katie Holmes og Queen Latifah i samme film, så dette er en utfordring for nervene. Tre kvinnelige ansatte bestemmer seg for å stjele penger som skal bli destruerte likevel.

Ted Danson er også med. Utpresnings-terrorister tar husbonden med opp i fjellene til de omskolerte bønders leirer for frittgående finansfyrer i fangenskap. Bøndene ser ut som noe fra Midnight Express Eskorte Service. De skuler friluftsfjernt til hverandre, som om de nettopp fikk øye på Snusmumriken og ble veldig oppbragt.

Været ser skittent ut. Russell Crowe skal hente tilbake den kidnappa Morse, og han snakker til fruen med den samme djupe autoriteten som bilmekanikere når de omtaler en oljefeilbryter-lekkasje.

Du kan formelig se hvordan stemmen hans skaker skjelettet til den underernærte lille dama, og da vet vi at de to skal bli forevig forelska. Crowe må ut i skauen for å redde livet til sin rival. Den kommer ikke igjen på lenge. Dette er en av de Steve Martin-komediene fra åttitallet som noen av oss kan se om igjen og om igjen uten noensinne å bli lei.

Det er en slags erotisk intrigant gal vitenskapsmann-grøsser med Martin som hjernekirurgen Michael Hfuhruhurr. Han er gift med den sadistiske Kathleen Turner, og David Warner er heller ikke bra. Martin forelsker seg ulykkelig i en hjerne spilt med i hvert fall stemmen til Sissy Spacek , og ett av filmens mange høydepunkt er et lidenskapelig kjærlighetsmøte med hjernen i en robåt. Carl Reiner regisserte denne genistreken i Matilda utspringer biologisk fra en kulturfiendtlig bilselger-familie, men finner politisk trøst i overnaturlige evner samt i en bibliofil lærerinne med det betryggende gammeltestamentlige skuespiller-navnet Embeth Davidtz.

Dette er en fordomsfull, men morsom barnefilm basert på en av Roald Dahls nevrotiske historier. Regi ved Danny de Vito. Den streite gamle tegneserie-helten Tintin har ved skjebnens og Spielbergs tilskikkelser blitt til hovedpersonen i en av de teknisk mest avanserte filmene som noensinne er laget. Animasjonene er ambisiøse som skaperverk og dikter mennesker som er virkeligere enn de som kommer ut av fødeavdelingen på SuS.

De spiller dessuten bedre enn vanlige folk og burde nok få sin egen fagforening. I tillegg har røvernes konge Spielberg lastet sitt skip med pakka påfunn. Det går ikke mange sekundene mellom hver gang det oppstår et voksen-wow! Tintin er en kul helt. Han likner et ungdomsbilde av Wayne Rooney, han har så oransje hår at det ser ut som konditorfarge — og han er antakelig mellom 12 og 22 år gammel.

En seksuelt likegyldig ungkar med hund i en leilighet midt i storbyen. En tørr og barnlig grave-journalist i genser, idealistisk og pågående slik unge menn var i gamle guttebøker. I vår samvittighetstynga nåtid er det visst sånn at skurkebildene i Tintins eventyr var politisk ukorrekte. De burde vært amerikanske forretningsmenn som slo konene sine og forurensa Canada.

Denne historien er nøye sterilisert. Det starter med at Tintin vil kjøpe en skutemodell på torjå i byen sin. Straks får han vite at det følger død med enhjørnings-skipet, og etter hvert får han hjelp av snedige madhattere fra bowler-politiet siden en av dem blir skutt på trappa hans.

Et smalt silkesvin kidnapper både guttungen og den oppvakte hunden til en gammeldags dampbåt, der meget handlingssentral kaptein sitter innelåst og døddrukken på lugaren sin mens hans onde nemesis jakter på.. Dette er fortidsromantikk, og det bør være med en skatt. Etter utrolige omkalfatringer og en hel sjørøverhistorie havner alle i Marokko, og for at ingen skal bli fornærma, er sjeiken en operaelskende gubbe som likner Martin Scorsese og smiler som en arabisk vår.

Spielberg har på en måte gått den gamle Indiana Jones-stien med veldig dyre sko. Visuelt utfordrende eventyrligheter haster på deg. Fuktige gamle lasteskip, veteranfly, ørkenvandring, bisarr kystby-action — og til slutt på en slags barne-tv-kai og duell med heisekraner. Detaljene er deilige, koloritten steinkul, og de store barnas eventyronkel Steven klarer til og med å gjøre alkoholisme til en snedig humorsak.

En film uten pauser. Dette er en av de filmene jeg skal presse meg til å se i Sandra Bullock og Melissa McCarthy i en slags krimkomedie om politidame som skal ta en narkofyr og må jobbe med storkjefta kollega. Regissert av en fyr som heter Feig. Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den.

Harold Ramis vet det. I en av tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve. Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag.

Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen. Til slutt skjer det som skal skje. New Age vil endre navn til New Day. Men bankene puster lettet ut. Ja den funker ennå. Jeg så den for et par måneder siden.

Murray snakker stygt til folk, akkurat som Jeremy Clarkson, og mange mennesker vil oppleve det som problematisk, mens det var kult i Musikere er ofte enkle mennesker med dårlig smak og tilfeldig kroppshygiene.

Blues Brothers-filmene funker motvillig musikk-vits som en utilsiktet hyllest til Harry-elementet i rocken. Det er et under at ikke Burt Reynolds er med. Elwood Blues kommer ut fra fengsel etter 18 år, og som et brent barn ved fyrverkeribua forsøker han å tvangstenne gamle venner til verneplikt for musikkformen som skulle få selv den døve Beethoven til å rulle irritert med sine roede rester.

Kings of the road, og Detroit-produserte heimavl-biler kompileres i klatrende kollisjonskræsj. Denne animasjonskomedien om huleboernes livsparanoia starter hysterisk bra og så blir den litt bedre etter hvert. Her skjer det noe forskjellig. Og det gjør det. Jeg likte også godt at den lavtørre lille bestemora skriker «Avenge me! Dessuten er det kult at pubertetsjenta heter Eep som nesten er Axel Jensens «Epp» og at den håndfaste lille kvinneklumpen er en slags blanding av Wenche Myhre og Siv Jensen.

The Croods lever i intellektuell armod og familiefrykt for alt nytt. Men så treffer Eep på en ung tekno-nerde med vortesvinmaske og gaupefot-sko, og han varsler verdens undergang. Men i denne endrings-poesien er det ingen som sier at croodisene har skylda sjøl, den unge mannen har lært at forandring er OK og at du bare skal følge sola. Så etter en del ideologiske motsetninger gjør de det.

Det gjør de rett i, for plutselig er den gamle hulebiotopen rasert av kontinentskille-skjelvet, og folka som pleide å sove med stein under hodet, begir seg ut i eventyret. Det blir mye kulere enn jeg noensinne hadde klart å forestille meg. Når bebivilldyret Sandy som de slipper løs på verden bare i nødsfall jager ei skjønn lita mammutmus, begriper du at det ikke er Barbie-hjerner som har forfatta denne filmen.

Så dukker det opp etter hvert. Den vaggende landhvalen er et syn. Piranha-fuglene burde skremme vettet av deg, og det er som et varsel om «Sex og singelliv» når jentungen og mora hennes får laga sine første sko. Jubelskriket har en ovarisk begeistring som du i de neste millionårene kunne høre gjenlyden av i kule skobutikker. Sammen med den litt oppgitte høysåte-nerden vandrer barbarene høylydt inn i urskogen og skjemmer naturen med historiens første turistmas, og deretter lærer de teknologiske jaktmetoder.

Jeg skal begrense meg til å nevne fjellsidesurfen og mobilskjellene og så overlate resten til dere sjøl. Handler om et spøkelseshus. Her kommer film-dumaseringa av fransk historie fra Milla Jovovich spiller henne. Anderson regisserte, men filmen er virkelig ikke spesielt godt likt. Nyttårsaften er egentlig en redselsfullt kjedelig dag da mennesker med til dels glemt skolegang sitter og venter på at klokka skal bli tolv mens de drikker oppskrytt alkohol og spiser rituell mat uten sjarm.

Så egentlig burde man se film fra klokka seks til fem på tolv og så til vinduet for å se på rakettene og så legge seg, Men «Historien om Pi» blir vist ti over tolv og kan være en OK avslutning på et elendig år.

Jeg benytter anledningen til å si takk for det gamle i den grad året fortjener det, og så får vi starte på og late som ingenting. Før jeg hadde sett «Historien om Pi» fortonte den seg som et slags harry-rykte om pent animerte kjæledyr. Det var et estetisk og filosofisk sjokk å se den, både fordi filmen er livshyllende, gåtefullt over-vakker og fordi det barnlig-kompliserte innholdet fyller sjela di som ei uventa femti kilos solstråle, den varmer opp uvante tanke-lokaliteter og etterlater deg med en overraskende brukbar forestilling om Gud.

For Pi er Gud et konglomerat. Han begynner som barn å samle på bestanddelene. Pi blir født som ydmyk hinduist og stirrer vart forhekset inn i sine fargerike fantasier om universet i Krishnas gap. Derfor takker han siden Vishnu for at han får møte katolisismen, som formidler det jordisk forståelige at Gud er så grunnleggende ubegripelig i sin voldsomme skjønnhet at han måtte sende sin egen sønn til jorden i menneskeform for å bli forstått.

Han finner også Allah, og selv om familien forklarer at man ikke kan være tilhenger av tre religioner, blir Pi akkurat det. Den følsomme gutten er mjukt multikonfesjonell av legning, ikke av valg. Pi er det motsatte av en fundamentalist. Den magre, skjønne ungen fra den franske delen av India fornemmer at svar er overveldende fragmentiserte. Når livsdramaet inntreffer, opplever han både redsel, ærefrykt og eksistensiell undring. Han stirrer forhekset på fryktens estetikk.

Som enslig svekling på et uendelig, utslettende hav oppdager han at verden bare blir vakker og forståelig hvis menneskene formulerer den sjøl. Gud er noe du tror på fordi du fortløpende skaper ham, og du skaper ham fordi det er det beste man kan gjøre.

Det er mulig at dette låter skikkelig kjedelig, men filmen er så uventa og spennende at jeg i lange sekvenser holdt opp å puste, som i lojalitet til alle som stanser hjertet sitt når de lytter. Den voksne Pi forteller historien sin til en nedbrutt forfatter i Canada. Han spilles som voksen av den karismatiske indiske skuespilleren Irrfan Khan, som leder fortellingen inn i et paradoksalt humoristisk alvor med en tung, men ungdommelig intensitet som gjør at du lytter.

Han forteller om oppveksten i en dyrehage, og etter hvert får vi se hvordan den unge Pi Suraj Sharma blir utsatt for et eventyraktig, mirakuløst, men logisk skipsforlis over Marianagropen der hvor havdypene på jorden er størst.

Den unge mannen sitter forskrekka og familieløs på en provisorisk flåte, og slepetau er navlestrengen til en livbåt der den største fare lurer, nemlig tigeren Richard Parker. Som et sant menneske dikter Pi om tigeren til en venn fordi de to er skjebneknytta til hverandre som ørkenen og regnet. Richard Parker blir den uoppnåelige venn, forheksende opprinnelig og den mest betydningsfulle av skapningene på et farlig, frydefullt mytehav. Det er han alt handler om. Filmen herfra består av så djupt vakre tablåer at det gjør vondt å se på dem.

Den sultne, forskrekka og sorgtynga ungdommen oppdager at det er Mr. Parker som holder ham i live. Tigeren gjør at han har noe å frykte, og i tillegg til årvåkenheten gir dyret ham en oppgave. Pi må skaffe tigeren mat for ikke sjøl å bli spist. En poetisk og økologisk avhengighet, ført varsomt og vakkert ut i noe som likner en erkjennelse.

Historien ender i en gåte. Den er ikke hvilken som helst gåte. Du må velge hva du vil tro på: Den vonde realismen eller det storslagne eventyret. Hva er det som gjør livet vårt? Er det hva som egentlig skjer, eller er det hvordan vi opplever det?

Og finnes det annet enn en formell forskjell? Verden er enkel, men diktningen er vakker og mangfoldig. Du skjønner hva Pi mener når han innledningsvis påstår at fortellingen vil få deg til å tro på Gud.

Svære deler av filmen om Pi er animert, men det er ikke håndverket du blir imponert av. Det er evnen til å kombinere det enkle og det perfekte på en måte som gjør at du slutter å relativisere og overgir deg til en fiksjon. Den er intravenøs eller intracerebral. Jeg har aldri noensinne opplevd maken. Og jeg har aldri noensinne blitt så tårevått imponert.

Da historien om Pi var slutt, hadde jeg den forræderiske følelsen at livet aldri ville bli det samme. Livet gjør det, for det er hva Livet holder på med. Men hvis jeg noensinne og faktisk skulle se en tiger, vil jeg fortsatt føle at jeg kjenner den.

Inntil videre kaller vi katten Pjusk for Richard Parker. Jeg likte ikke denne. Dere gjør det kanskje. Britisk drama om en prostituert og en hallik og en slags forfølgelse. Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg fikk se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken. Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!

Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker. Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut.

Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet.

Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse. Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte.

I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: Da gråt regissøren på scenen.

Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere. I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest.

Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav.

For dem som føler at det har vært en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality og Reidar Helliesen, vil «Beleiringen» helbrede som vannis på sår hals. I så labert, vinterstengt blånisselys at noen må ha tatt ut den store hovedsikringen, blafrer stikkflammene som vannrette tulipaner, og drønna røsker i innendørsflasset. I salen ved siden av vår satt folk og så den spanske filmen «4. En gjeng med skuespillere som ingen har hørt om fremdeles, spilte en film om at politistasjonen ble angrepet av gateforbrytere.

Temaet er blitt utviklet siden det. Ethan Hawke bestyrer en nesten glemt politistasjon mellom tomme fabrikkbygninger og frossen skog. Nyttårsaften visker en ondsinnet snøstorm ut alle retningssanser, og en fangebuss med den legendariske politimorderen Laurence Fishburne må foreta nødstopp på den egentlig nedlagte, tomannsbetjente politistasjonen i det urbane ingensteds. Så avleggs er stasjonen at Brian Dennehy jobber der. Han og Hawke internerer en urolig blanding av små og store skurker i cellene sine, og så smeller det.

Og det fortsetter det virkelig med. Handlingen går ut på at en hel hær av utstyrsfriker bombarderer lokalene for å få tak i Fishburne. Den nervesletne unge stasjonssjefen som nettopp hadde besøk av psykolog Maria Bello, biter sammen sine anspente anoreksikjever og står i mot. For at de skal kunne overleve, blir også fangene bevæpna, og en hektisk, nervespent blanding av klassisk action-kjefting og hysteriske blodsutgytelser veksler effektivt i ca.

Filmen er laget av franskmannen Jean-Francois Richet med uvaska armhuler. Dette er omtrent sånn Walter Hill og John Milius gjorde film. Enkle motsetninger og heite tryner. Manuset er omskrevet av James DeMonaco, som også sto bak den fine thrilleren «Forhandleren». En kanadisk forsker med egyptisk slekt blir tatt av CIA på mistanke om terrorisme og ført til et fjernt sted der han avhøres.

Når kona forsøker å finne ham, stenger CIA alle porter. Farrelly-brødrene har laget en komedie om at oppgitte hustruer gir sine utrop menn en ukes fri fra ekteskapet. Owen Wilson, Jason Sudeikis. De seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt.

Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering. Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter.

Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker — bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp.

Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang. Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin rutinert freudiansk metafor , og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer. Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin.

Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. Nicolas Cage er blitt noe så sjeldent som en Nicholson, eventuelt en nicholson, eller med språkrådets velsignelse: En nikkelsen er en skuespiller med så urbroderte særegenheter at han kan spille seg selv alltid og evig. Den leddløse sveveren Cage minner i gode øyeblikk om navnløse sjødyr, og bevegelsene hans er grotesk-poetiske i porsjoner som overflødiggjør ordet «antydning» i språket.

De plutselige kastene i kropp og mimikk minner om nordnorske vinder av den typen som sender Widerøe-fly flaksende som hagleskadd kråker mot naustveggene. I «Matchstick men» spiller han nevrotiker av den typen som plukker støv fra fremmede menneskers golvteppe og må telle til tre hver gang de åpner ei dør.

I tillegg til perfekt klarer han å være følsom og relevant. Varme og galskap veksler så voldsomt at Natur og Ungdom antakelig vil skylde på privatbilismen. Cage spiller en kontrollert veteran-svindler som plutselig en dag får treffe den dattera han mente han kanskje hadde, og blir forelska på en foreldreaktig måte som barn skal være takknemlige for at finnes.

Hun er en eksplosiv fjortenåring, og Alison Lohman spiller jenta som om puberteten var en gave fra de garantert gudløse. Lohman er ei sol. Karismaen hennes har en intravenøs akutt-virkning, og man lurer på hva slags fabrikker som produserer sånne fjortiser. Ridley Scott har laget denne kompliserte komedien med en fingerfornemmelse som antakelig kvalifiserer ham som øye-kirurg eller legg-barberer.

For oss store er den risikable Flåklypa-toeren en stor oppmuntring. Den er nesten for god til å være sann. For barn kan det bli en traumatisk greie, for de er ikke vant med norske filmer uten mobbing, miljø-angst, skilsmisse-hat og jålete vestkant-unger uten sjel og empati.

Noen må snakke med barna og fortelle dem at Norge var ikke alltid sånn som landet er nå. Det fantes et sunt og ubekymra Norge en gang i tida, og Kjell Aukrust var kanskje det sunneste av alle. Manuset tar vare på den kronglete alvdølens fantastiske overdrivelses-prosa, for han skreiv med samme infløkte formingsglede som han tegnet. I denne filmen undrer den hedonistiske kråka seg over nevrose-pinnsvinets bestrebelser i høyden, ettersom han pleier bli svimmel av å ha på tjukke sokker. Flåklypa-stilen har en frodighet som utrydder minimalismen, som når det heter lakonisk om Solan Gundersens passiv-aggressive personlighet at han trives med det meste bortsett fra bok-ettersyn og polstreik.

Filmen har arva nok av Aukrusts formuleringsglede, men den overdriver ikke, så man kan trygt ta med barn som et tilvendt nettmedienes snusk-tørre reklame-prosa. Persongalleriet er fremdeles så perfekt at man antakelig må til NAV-registrene for å finne et tilsvarende mangfold. Den storkjefta kråkejævelen Solan drikker konjakk ved høylys dag, og det er egentlig verre enn kors i Dagsrevyen.

Ludvig-skikkelsen er gjenskapt med kjærlighet og forstand, og det sarte lille piggvesenet vekker både ømhet og sympati. Reodor Felgen pleide å ha skyggelue og Northug-nese. Uten hodeplagg ser han forstyrrende ut som Tarjei Vesaas med sin blanke skalle og tunge underkjeve, men det virker egentlig logisk. Sentralt i handlingen står medie-teamet Frimand Pløsen og Melvin Snerken.

Pløsen utvikler seg til en dr. Frankenstein-gal tabloid-redaktør, for opplaget i Flåklypa Tidende synker faretruende siden abonnementsavisa gjentatte ganger har lova en julesnø som aldri kommer. Uten å røpe for mye, skal jeg også ta med at den mentalt ubalanserte opplags-hysterikeren kopierer trollmannens læregutt fra Goethe og sannsynliggjør at kampanje-journalistikk egentlig er å skape katastrofer i stedet for å skildre dem.

Snerken er avisas late journalist, og til min gigantiske begeistring skriver han innimellom på en skjerm som tilsynelatende har grønn Hercules-grafikk og ND tekstbehandling.

Moderniteten besøker den veggskeive lille innlandsbygda da redaktøren i fortvilelse henter fram fra skapet en slags moderne Aftenposten-journalist, et digitalt hode med få motforestillinger og skremmende automatiserings-journalistikk. Det sitter en nasefin hvit hare på den snølause stien og er altfor synlig når vinteren kommer seint til Flåklypa.

Det går en tannlaus gubbe rundt i tettbygd strøk og er irritert fordi han investerte i ny snøskuffe under påvirkning av sensasjonspressen. Slik interørene hos Felgen er det, og hele den eufemiserte norskhetens godlynte bygdesjarm. Jeg skal ikke røpe dramatikken. Men det finnes en ny racer her, for Aukrust var en tilhenger av raske biler. Ubekrefta anekdote fra gamle dager forteller at han skulle kjøre ti minutter til kiosken for å kjøpe Dagbladet, men ble forbikjørt på Mosseveien av en svenske i Volvo.

Da han omsider ringte hjem, hadde den bilgale tegneren kappkjørt med svensken nesten til Göteborg. Jetkjelken Sklimaks eller hva den het, er i opphavsmannens ånd, og det er visst hele filmen, på et virkelig mirakuløst vis. I etterkant av forrige ukes undervurderte folkefestlighet Halloween føles det forbilledlig forsinka og kulturpolitisk korrekt å prioritere grøssere. Ikke bare fordi den egentlig er inspirert av jernstang-oppgjøret mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan på nittitallet, men også fordi filmen skildrer kunstløp.

Rytmisk sportsskøyting representerer en idretts-femininitet som blant annet førte til at de eneste skapningene som Gud opprinnelig valgte til trefelling, kjønnsbanning og kampsteinflytting, svevde rundt i noe som kaltes paljetter.

Satiren over syttitallsfenomenet kunstløp på skøyter medfører blant annet at skuespilleren Jon Heder påføres en drakt som bare kan kalles Narnia-blå, eller for den saks skyld klyseblå. Heder spiller den søte kunstløperen. Will Ferrell er Kilmer-versjonen av mann med roterende rumpe. Han er rå, sexy, svartkledd, og filmens grøssertema er at de to etter innledende uvennskap teamer opp og blir de første mennene som går parløp sammen.

Heder ser ut som utygd spurvemat, og du ville intuitivt ha beskyttet ham mot snøflakenes tyngde. Ferrell har en kropp som godt kunne ha født fem barn, men hvis han hadde tatt i en bebi, ville du ha sendt den til desinfeksjon.

Skikkelsene er perfekte, men det er ikke manuskriptet. Forfattere og regissør har antakelig blitt enige om ikke å sløse bort brukbare poenger på en film som likevel bare selger på rollene. Jeg har bare sett litt av den danske komedien «Klovn», og jeg likte det ikke. Jeg husker ikke hvorfor, annet enn at det var en unødvendig utfordring for god smak. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam actionforeningens yndlingsforfatter også er med.

Boam er en fin fyr. Og det har vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem.

Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner. Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer.

Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster.

Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere. Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut? Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre.

Det fantes en gang på slutten av åttitallet noe som ble kalt Chicago-komedier. Man må se «The In-laws» som en fortsettelse. Chicago-komedier skal være sånn. De skal skildre rituelle småborger-sammenbrudd av vett og sannsynlighet som kan ramme randboere ved Erinsjøen.

Michael Douglas spiller hemmelig agent. Ferden går blant annet til det æreløse Frankrike, der David Suchet smyger seg rundt som skaplukket homofil og suger på sine egne ansiktsuttrykk.

Som et resultat av sjelelig forfall og fedme er Brooks blitt helt lik Randy Newman, og Michael Douglas likner så mye på nasjonalørnen at man burde oppkalle et fly eller en irakisk by etter ham. Glem heller ikke at Robin Tunney er et upåakta actionkomedie-talent, og at hun hjelper til på kvinnevis.

Staskomedie fra med Goldie Hawn i hovedrollen som Private Benjamin , den bortskjemte jenta som plutselig befinner seg som vervet rekrutt i hæren. Filmen er laget i og er 1 time, 36 minutter lang. Det er krig i England og de to minste Narnia-ungene Edmund og Lucy sitter på landet et sted med den nerdede fetteren sin Eustace.

Han er en slags Dudleif i halve filmen. Plutselig flommer et skutemaleri over, og ungene svømmer seg til et vakkert sjøfartøy med Caspian som kaptein.

Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole som faktisk finnes ennå , beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket.

I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo. Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk.

Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida. Poesien i Blu-ray-en er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg. Ordet karriere er et uttrykk for en dyp, eksistensiell naivitet.

Misunnelige og ekstremt smiskete mennesker forsøker å overgå hverandre i urealistisk samfunnstilpasning, og til slutt er det til pass for dem at stigen ramler.

Men ryggpisser-legionen har også en tragisk side. De siste årene er dressfolk i tusenvis blitt oppsagte i næringslivsnyternes USA, og spesielt menn med BMW-merke på barbermaskinen måtte forsøke å klare seg i det vi andre kaller verden. I «Fun with Dick and Jane» havner den sparka Jim Carrey i meksikanerkøen for strøjobber før han tar konsekvensen av overlevelsesinstinktet og blir kriminell.

Filmen er en nyinnspilling av komedie fra tallet, men den tilhører vår tid med samme selvfølgelighet som iPod-børsten, SMS-nadverden og bruk-og-kast-direktøren. Den ekstreme liberalismen tar så dårlig vare på menneskene at menneskene ikke lenger har råd til å ta vare på samfunnet.

Kriminalitet er vår tids mest logiske uttrykksform. Tyveriet blir en darwinistisk uunngåelighet, et nytt utviklingstrinn, en mutasjon. Filmen er vanvittig fordi den kombinerer det uvanlig innsiktsfulle med det plastisk vittige. Jim Carrey klarer mesterlig å overføre sin merkelige fysiologi til et miljø som ellers mest består av stivrygga joggere og skulpturmimikk. Téa Leoni er en avansert komedieskuespiller som kan framstille flere observasjonsnivåer ved at ansiktet blir et slags nevrotisk kinderegg.

Sammen er de utrolige, fantastiske, sensuelle og troverdige. Sønnen som snakker best spansk fordi han bare omgås hushjelpen, Alec Baldwin i en utrolig utdritingsrolle som eksentrisk gründer. Dean Parisot, som typisk nok har laget en del «Monk»-episoder, lykkes endatil med risikable overdrivelser som at rikfolka blir så desperate at de dusjer i naboens plenvanning.

Det er så bra. Jim Carrey er fremdeles en deilig skuespiller. Han sier ironiske vitser med den overlegne selvfølgeligheten som gjør at tårnene faller, og han omgås seg sjøl som om han skulle være en eksentrisk nabo. Det er deilig å se på når Carrey er ulenkelig likegyldig. Denne filmen handler om at han arver én pingvin fra pappa, mens de andre fem oppstår fordi mobildekninga var dårlig den dagen.

Han innreder luksusleiligheten sin som noe det snøfattige Stavanger burde hatt i stedet for konserthus — et vinterlekeland der de snedige vandrefuglene sklir rundt og utvikler personlighetene sine. Og ikke bare det. Som en ekstra bursdagsgave til desillusjonerte skilsmissebarn dater han mammaen deres igjen og ser på henne med betydelig seksuell interesse. Jeg tror jeg syntes at filmen var dum på kino, for der så jeg den i arbeidstida, og betalte timer skal man ha respekt for. Men hjemme hygget jeg meg med familiens samlede forråd av spontan barnlighet, og det ble veldig kjekt.

Også Tjensvoll-gjengen var uenig i slutten. Men sånn er det nå. Du skal ikke ta pingvinene fra Antarktis, for den lille isøya er plutselig det eneste som betyr noe. Men vi som er tilhengere av bypingviner gir oss ikke så lett. Denne skal dere antakelig ikke satse på. Kevins foreldre er separerte, og han skal tilbringe julen sammen med pappa og hans nye kjæreste i et moderne rikmannshus med fjernkontroller til alt. Ukjente Mike Weinberg spiller Kevin. Sikksakkfemmer for utvandra guttefilm.

Owen Wilson spiller spion som om han var klassekamerat av Tore Renberg på Kongsgaard, og Eddie Murphy parodierer med historisk støy den afroamerikanske mannens over-kompensering av slaveriet. Resultatet er teit, men underholdende. Wilson spiller CIA-mann som hele tida relativiserer sin egen rolle og innsats i stedet for å være taust handlekraftig. Murphy omtaler seg selv i opphøyd tredjeperson og vedlikeholder et kamuflasje-ego som under normale værforhold kunne skjule Jåttånuten.

Alle ungarere likner barbariske landsby-olafer med uvaska undertøy og middelalder-moral. I det ekstatisk juledekorerte Midt-Europa vil kakseskurken Malcolm McDowell selge et stjålet Stealth-fly og en atombombe. Robuste Famke Janssen kler av seg til undertøyet. Som King Kong i pyjamas. Vi skal til Saudi-Arabia, et land der enkeltpersoner ifølge Stoltenbergs nye Nato-doktrine halshogger på torvet på eget initiativ og eget ansvar, akkurat som Da norske jagerflygere under Arbeiderpartiets og SVs tilsynelatende ledelse fløy på eget initiativ til Libya og bombet i hjel arabere.

Utenrikspolitikk har fått et helt nytt perspektiv med Steinerskole-eleven Jens og hans hyggelige, humanetiske sammenblandinger av begreper som årsak og ansvar. Jeg tenker for eksempel på hva alle disse tyske nazistene valgte å gjøre på eget ansvar i den store krigen fordi de hadde en autoritær skolegang og valgte å gi uttrykk for sin smertelige frustrasjon på negative måter. Ellers er det en onsdag med mye resirkulering.

Dette er hva analfabetene kaller en aktuell underholdningsfilm. Den har antydninger til politisk innhold på samme måte som det kan finnes forekomster av nøtter i VG-ledere. Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har i grunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika synes om de småbrune ved Rødehavet.

Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv.

Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Charlie Chaplin-langfilm fra om hvordan arbeidsledige tar egne initiativ for å kunne ta vare på seg selv: Charlie driver som glassmester, og den foreldreløse gategutten knuser ruter for ham sånn at han kan få noe å gjøre.

Basert på en bestselger av Arthur Hailey og en av de første flykatastrofefilmene. Laget etter kjent oppskrift med en rekke mennesker som man blir sentimentalt kjent med, for siden å sitte ved sida av dem i skrekken.

Litt tam og rar, men en slags klassiker. Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen. Det skyldes de to skuespillerne.

De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet.

Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet.

Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland. Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg.

De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo.

Jeg skrev nå nesten: Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet.

Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker?

Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike.

Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene.

Det gikk fort over. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. Når Kris Kristofferson synger «Frihet er bare et annet ord for ingenting å tape» låter alt så tilforlatelig at det selvmedlidende bakrus-utsagnet nesten blir sant.

Men det er selvsagt noe vas. Frihet er å kunne drikke reint vann, puste rein luft, spise sunn fisk og kunne bevege seg ned til sjøen eller opp i fjellrennene uten å treffe på ei eneste grind. Kevin Costner og Robert Duvall driver kveg og hester over allmenningene, men eiendomsfascisten vil jage vekk alle som ikke er fastboende småbyslaver.

Siden normale arbeidsforhold i økende grad omgjøres til livegenskap for ufrie og utrygge tilfeldige aksjonærer bestemmer alt, samfunnet bestemmer ingenting , finnes det mye aktuelt og logisk sinne i den slepende, edle cowboyfilmen. Costners millennium-western bæres av en sein og litt tungnem, anakronistisk respekt. Den er en fortelling om idealer og mannsmot og stahet. Et smalt og interessant sidespor til et underholdningsbredbånd som sjelden vører forskjellen på egosentrisitet og integritet.

Costner sjøl ser ut som en forvokst Festus. Både han og Duvall er styggpene menn slik kuskit og morkne gjerder er det. Rundt dem bølger en gammeltestamentlig natur som er så vakker at alt annet likner forkasta førsteutkast.

Costner spiller en «unforgiven», slik Eastwood gjorde i sin film. Som også kollega Clint er den voldsskadde mannen god å ha når urett rammer de uskyldige. Hvis du vil skjønne verden, må du forstå amerikanere. Det er sånn som dette de ser på seg. Costner er den egentlige amerikaneren; han som hater å kjempe, men gjør det likevel fordi han er best til det og fordi alle de andre bare preiker rundt som kjerringer og franskmenn.

Det fødte friheten i en europastyrt verden som den gang var kuet av maktgale religioner og imbesile kongehus. Frihet er et annet ord for alt det de ikke skal få ta fra deg. Jessica Alba spiller ei dame som er så interessert i matematikk at det går på bekostning av hennes personlige liv, og hun blir på toppen av alt ansatt som mattelærer. Basert på ei bok.

Las Vegas er som en oppdikta fornærmelse om grell og jålete overfladiskhet, den gangsterskapte gamblerbyen er antakelig noe som ikke engang avgiftsromantikerne i Frp ville finansiert knøttefotballen med.

Akkurat her, i harry helvete, skjer det forferdelige at Ocean-bandens svorne kaksevenn Elliot Gould blir svindlet av den rike skryteren Al Pacino, og det får han hjerteinfarkt av. Man skulle tro at det skjer verre ting på fattigere plasser. Men akkurat her bruker Ocean og vennene hans utallige fritimer og atskillige millioner på å utpønske en hevn mot Pacino. Pacino har samme hårfasong som Martin Short på nittitallet og ser så dum ut at han er vanskelig å ta alvorlig.

Jeg kan ikke si at jeg engasjerte meg veldig i hans finanssvik. Denne gang skal oceanittene kjempe mot verdens sikreste computer. Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant.

Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen — verken humor eller spenning. Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå.

Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog — og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket.

Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet. Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes.

Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen. I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem avgårde i gårsdagssola. Coen-brødrene har nok en gang laget en livsstil-satire der menneskene stresser rundt i brødrenes ondskap som dumme mus på picnic i et slangebur.

Det særegne ved Coen-humoren er at den er glatt også når den er tørr. Forsøk å fange den med definisjons-klammer, så smyger den seg unna og blir noe skeivt forskjellig. Frances McDormand er den dumme geita som har jobbet så lenge på helsestudio at gym-estetikkens sjanger-retorikk har blitt en hjerneskade: Hun vil forandre hele kroppen sin for å komme videre i livet, og hun har en samtale med Dr.

Tabort som tilhører de små vignett-klassikerne i coenteket. Men forsikringsselskapet vil ikke betale for en kultursykdom. John Malkovich ser ut som en gal munk fra et velstands-sivilisert silkekloster. Oppdretter Janne Rolstadaas Norge. Kjærsti M Wasbråten Haugen Norge. Oppdretter Martti Kamila Finland. Oppdretter Tarja Tuomisto Finland. Oppdretter Lene Gravklev Wiik Norge. Oppdretter Nina Munkebye Norge. Oppdretter Matti Takanen Finland.

Sissel Toft Røstøen Norge. Oppdretter Maiken Tømta Norge. Oppdretter Kathrine Karlson Norge. Olaug Andrea Smedsrud Norge. Dag Morten Årvik Norge. Oppdretter Ågot Madsen Norge. Oppdretter Vegar Grosvold Norge. Yvonne Nathalie Dimmen Norge. Oppdretter May Therese Skogstad Norge. Oppdretter Ellen Katrin Enge Norge.

Oppdretter John Refsdal Norge. Oppdretter Målfrid Byrkja Norge. Oppdretter Ingvill Brenden Norge. Berit Tove Hansen Aurdal Norge. Else Merethe Lillesæter Norge. Oppdretter Jo Kåre Bakke Norge. Oppdretter Inger Annlaug Eidem Norge. Oppdretter Ulla Riise Danmark. Magnhild Baarholm Solibakke Norge. Signe Solvang Ellison Norge. Anne Lotte Bakke Jones Norge. Inger Marie Storli Norge. Oppdretter May-tove Pedersen Norge.

Oppdretter Dagrunn Mæhlen Norge. Oppdretter Alejandra Garcia Norge. June B Solemsmo Norge. Oppdretter Trond Åge Seem Norge. På den større siden, i tilstr. Velkroppet men kunne hatt lengre brystbein,. Last ned som pdf. Gir inntrykk av å være lavbein, maskulin. Kunne hat noe korter snuteparti og mørkere øyne. Fantastisk kropp med bra brystbeinslengde. Overarms vinkel Velvinklet bak.

Bra pels og farge. Står og går med stil og eleganse Velskåret makulint hode, super overlinje og hale, Særdeles velkroppet, Vakker pels og farge. Velbalansert med tydelig kjønns preg. Velskåret hode som ikke må bli lengre i snuteparti. Sterk overlinje, Kunne hatt lengre brystbein. Framskutt i fronten noe som påvirker nakkelengende. Velskåret hode, velplasserte øretr. Kunne hatt bedre skulder og overarmsvinkle. Særdeles velkroppet, Kunne hatt bedre overarmsvinkel. Velbalansert feminin, pigment som passer til fargen.

Super overlinje, kunne hatt lengre bryst bein. Super feminin, velskåret hode, saksebit, velplasserte ører, Tilstr. Framskutt i fronten som påvirker nakkelengden.

Velvinklet bak men pga avfallende kryss viser hun seg understilt, Kunne med fordel hatt lengre hale. Også haleføring blir påvirket av krysset. På den større siden, kunne hatt tydeligere kjønns preg. Velskåret hode, Omvendt saksebit, Kunne hatt leitt bedre tilbakelagt skulder. Sterk overlinje, velkroppet men må ikke bli tyngre. Vakker pels og farg. Feminin velbygget, vakker hode og uttrkk.

Pigment som passer til fargen. Vakker pels og farge. Velbalansert, superfeminin, saksebit, elegant overlinje, tilstr. Vakker pels og farge,.

Super feminin, vakkert hode og uttrykk, noe framskutt i fronten som påvirker nakkelengden. Viser noe høy haleføring.

Beinstamme som passer til størrelse. Super søt, velbalansert, velskåret hode, saksebitt, pigment som passer til fargen. Velkroppet for alder, men kunne hatt lengre bryst bein. Viser halen sin glimtvis meget bra. Kraftig hode fina øgon fint bitt bra benstamme bra kropp velvinklet bakben Lite forvirret på sin første utstilling men har kvalitet å måste visas fram har potensial.

Behøver bli strammere lagom skalle bra forhold mellom skalle og nes parti djupt underbitt lagom halsmåste få strammere overlinje og bedre manke bra benstamme for trange poter.

Oppviningen av rørleser må trena mer og kontakten mellom handler og hund må trenes mer bra temp. Rør seg vel bak. Tik på den større sidan enda feminin. Bra bredd i kjekene. Bra benstamme kunne ha lite betre poter. Kunde visas til betre fordel, men kommer til sin fordel i rørelse.

Mykke bra skall aningen korrt nos parti fina mørka øgon bra bitt bra front benstamme og kropp tempramentsfull. Utmerkte rørleser bra helhet. Påviset vetrinær attest for fjernet fram tenner. Rør seg med mykke bra steg. Bra hode form mørka øgom som er något for åpne.

Upvisningen av rørlesene måste trenas mer. Very strong dog, too heavy so he is not elegant, very masc. Exc size, well balanced, v g head, exc neck, v g shoulders, strong topline, v g chest, v g angulation behind, excellent feet, v g movement, nice colour. Masc but not heavy. Masc head, exc ears, strong neck, exc front, strong topline and long, exc chest, nice angulation behind, exc bone and feet, strong and free movement.

High dog, very maskulin. Exc size, well balanced, fem head, exc dark eyes, exc shoulders, strong topline, exc chest, very good angulation behind, v g tail, exc colour, nice movement. Fem, well balanced, nice head, v. Well formed skull, good ears and eyes, could have a bit more strong muzzle. Good underjaw, could carry its ears a bit more active, a bit loose in front when moving.

Utmerket typ, bra storlek. Bra øron, vakre øgon, bra bett. Fin front og forbrøst. Bra hals og skuldre, dock litt rak i overarmen. Bra brøstkorgdjup og lengd. Velvinklad bak, vel ansatt svans. Rør seg fint, har et lett blåskimmer i pelsen. Utmerket storlek, typ og proposjoner. Bra øgon og bett. Bra hals og skuldre. Tilletlig lengd på brøstkorgen. Kunne hatt litt mer vinkling i kne.

Lovende, blåa innslag i pelsen. Rører seg lite løst i fronten i dag. Nett tik av utmerket typ, storlek og proportioner. Nett huvud med utmerket uttrykk, bra øron, øgon og bett.

Bra forbrøst, fin front, utmerket hals, skuldre, bra brøstkorgdjup og lengd. Vel ansatt svans, velvinklad bak. Rør seg med et godt steg. Inte i beste pelskondisjon i dag. Velformad hovud, bra øron, øgon og bett. Bra hals og skuldre, dock litt rak overarm. Kunne hatt betre knevinkel. Rør seg lite vevende i fronten, vel från sidan. Utmerket typ, storlek og proporsjoner. Vakkert velformad hovud, med utmerket uttrykk. Bra hals, gode skuldre. Kunne hatt litt kraftfullere knevinkel.

Velformad hovud, vakra øgon, bra bett. Tilrekkeleg hals, gode skuldre. Rør seg lite tåtrangt fram, ellers vel. Kraftfull, med bra storlek og proporsjoner. Långt hovud, bra øron, øgon og bett. Fin front, bra hals og skuldre. Bra pelskvalitet, kommer til å bli vakker blå senere. Rør seg vel från sidan. Utmerket typ, fina proportioner.

Bra øron, øgon og herleg bredt bitt. Rør seg lite tåtrangt fram. Utmerket typ, storlek og proportioner. Velformad hovud, små fina øron, bra øgon og bett. Herleg brøstkorglengd med fin djup. Utmerket røresler, drar svansen lite høgt. Stor, men fantastisk hane av utmerket typ. Kraftfult velformad huvud, bra bett. Fin front, utmerket hals og skuldre. Velvinklad framme og bak, vilket viser seg i hans sunde røresler.

Bra storlek og proportioner. Bra skalle, fina små øron. Fin front, utmerket hals, bra skuldre, dock litt rak i overarmen. Bra brøstkorgdjup, tilrekkeleg vinklad bak, herleg pelskvalitet. Rør seg hastrongt bak, vel från sidan. Bra hovud, øron og uttrykk.

Fin front, bra hals og skuldre, brøstkorgdjup og lengd. Utmerket parallellitet i steget. Nett huvud, bra øgon, øron og bett. Utmerket front, hals og skuldre. Utmerket vinklad bak, bra pelskvalitet. Utmerket rørelser, særdeles lovende.

Fin typ, nett feminint huvud. Bra øron, øgon og bett. Bra hals, bra brøstkorgdjup og lengd. Tilrekkeleg vinklad framme og bak. Rør seg lite tett bak, vel från sidan. Kunne hatt lite kraftigere kne. Velformad huvud, bra øron, øgon og bett. Utmerket front, bra hals og skuldre, brøstkorgdjup og lengd. Rør seg lite tåtrangt bak, i øvrigt utmerket.

Utmerket typ, bra storlek, kraftfullt huvud. Små fina øron, bra bett. Lite mer finess i trimningen hadde lyft fram hennar framdelar. Rør seg tåtrangt bak, løst i fronten. Nett, av mycket god typ. Bygget på kortere linjer. Nett huvud, små fine øron, bra øgon og bett. Bra benstamme, tilretteleg hals. Gode skuldre, brøstkorgen kunne hatt lite mer lengd. Lite knapp i knevinkelen. Rør seg tåtrangt fram, i øvrigt gode rørelser. Bra brøstkorgdjup og lengd, velvinklad bak, bra pelskvalitet.

Rør seg lite tett bak, i øvrigt vel. Fina proportioner, utmerket huvud og uttrykk. Gode vinkler framme og bak. Exc size, well balanced, masc.

Nice dog, well balanced, masc. A great champion in the ring. Nice head and expression. Exc size, well balanced, fem head, exc ears, strong neck, exc topline, v. Strong bitch but fem. Exc dark eyes, strong neck and body, exc. Well balanced Nice head and expression Exc ears, Exc neck, v. Fem hund, well balanced, nice head and expression, strong neck, exc.

Exc size, nice head w nice expression, exc ears, strong neck, v. Very fem, exc type, beautiful head and expression, exc dark eyes, exc bite, nice body, exc tail, angulation behind, typical coat, nice movement. Nice type, compact, well balanced head, exc. Stor hane av utmerket typ og proportioner. Velbalanserad huvud, bra øron, øgon og bett. Utmerket front, hals, skuldre, overarm. Bra brustkorgdjup og lengd, velvinklad bak. Utmerket parallellitet og steg.

Hoppast han inte vekse mer. Utmerket storlek, bygd på lite lengre linjer. Frambenen kunne vere rakare. Utmerket hals og skuldre, dock lite kort og rak i overarmen.

Bra brøstkorglengd, vel ansatt svans. Lite mycket lengd i lenden. Rør seg med tilrekkeleg steg. Velformad huvud, bra øron, bra øgon som dock kunne vore mørkare. Bra brøstkorgdjup med utmerket lengd. Vel ansatt svans, utmerket vinklad bak. Rør seg lite løst i fronten, i øvrigt vel. Utmerket typ, stor hane med utmerkede proportioner. Fin front, bra hals, skuldre, dock lite kort og rak i overarmen.

Bra brøstkorgdjup med tilrekkeleg lengd. Kraftfull, båe i stammen og i skallen, men korrekt typ og goda proportioner. Fin front, sterk velmusklad hals, bra skuldre, dock kort rak overarm. Mycket brøstkorgvolym, bra lengd. Vel ansatt svans, tilrekkeleg vinklad bak. I groveste laget for meg. Bygd på lengre linjer. Kraftfullt huvud der nospartiet kunne vere lite kortere. Bra øron, øgon kunne vere mørkere.

Bra front, bra hals og skuldre, dock lite kort og rak i overarmen. Bra brøstkorg med tilrekkeleg lengd. God pelskvalitet som inte er i kondition i dag. Rør seg sunt og balanserad. Utmerket storlek, mycket bra typ. Kraftfullt huvud, bra øron, øgon og bett. Fin front, god hals, vellagd skuldre, dock kort og rak i overarmen. Bra brøstkorgdjup med tilletleg lengd.

Rør seg lite løst i fronten. Utmerket storlek, fina proportioner. Velformat huvud, bra øron, øgon og bett. Ennu uutfyld i fronten og benen kunne vere rakare. Bra hals og skuldre, dock kort rak overarm.

Bra brøstkorgdjup og lengd, vel ansatt svans, velvinklad bak. Ennu lite ustabil i fronten. Stor hane, bygd på lengre linjer. Kraftfullt huvud med mycket lengd i nospartiet. Bra øron, øgonen kunne vere mørkere men fin form. Ennu uutviklad i fronten, bra hals og skuldre. Overarmen kunne vere betre tilbakelagd. Bra brøstkorgdjup, ett uavsluttet ribben.

Vel ansatt svans, knevinkelen kunne vere kraftfullare. Rør seg parallellt bak, men løst i fronten. Hadde ønskat at han var mindre svart. Vakkert velbalanserad huvud, bra øron, øgon og bett. Fin front, bra hals, skuldre og lang fin overarm. Vel ansatt svans, velvinklad. Bra øron, øgon kunne vere mørkere, bra bett.

Fin front, utmerket hals, skuldre, overarmen kunne vere betre tilbakelagde. God brøstkorgdjup og lengd. Rør seg tåtrangt fram, i øvrigt vel. Fin front, bra hals, skuldre og mycket fin overarm. Bra brøstkorgdjup og lengd, velvinklad bak. Bra storlek, bygd på lite lengre linjer. Velbalanserad huvud, bra øron, bra bett. Raka fina framben, bra hals og skuldre, dock kort og rak i overarmen. Lite lång i lenden, velvinklad bak.

Bra pelskvalitet, men inte i showkondition. Rør seg lite understelt. Særdeles vakker i alle detaljer. Har allt jag ønsker for rasen. Hadde ønska mindre farg på kroppen. Velbalanserad huvud, bra øron, øgon. Fin front, bra hals, skuldre og overarm. Reslig dame av utmerket typ. Fin front, men vrider ut tasserna. Bra hals og skuldre, lang overarm som kunne vere betre tilbakelagd.

Bra brøstkorgdjup og lengd, vel ansatt svans, goda vinkler bak. Fina parallelle rørelser med tilrekkeleg steg. Herleg forbrøst, fin front, utmerket hals og skuldre. Bra brøstkorgdjup og lengd, vel ansatt svans, goda vinklar bak.

Fin front, bra hals og skulder. Herleg lang fin brøstkorg, vel ansatt svans. Kunne hatt lite kraftigere knevinkel. Vackert velformad huvud, bra øron, mørka fina øgon, bra bett, fin front. Bra brøstkorgdjup med tilretteleg lengd. Vel ansatt svans, goda vinkler bak. Særdeles lovende fin tik. Utmerkede proportioner, velformad huvud. Fina øgon, bra øron og bett.

Utmerket front, hals og skuldre, brøstkorglengd, samt vinkling bak. Nett huvud, lite obstyriga øron. Herleg forbrøst, fin front.

Mycket volum i kroppen, velvinklad bak. Herleg parallellitet og bra steg. Vakkert hode og uttrykk. Korrekte proporsjoner og vinkling. Meget bra bevegelsesmønster for sin alder. God benstamme, en aning myk mellomhånd.

Ikke i full pels for dagen. Vakkert hode og uttrykk med korrekt plasserte ører. Stor maskulin hannhund med utmerkete proporsjoner. Utmerket pels og kondisjon. Maskulin hund med vakkert hode og uttrykk. Normalt vinklet, men god benstamme.

Maskulint hode med vakkert uttrykk og velplasserte ører. Kunne hatt litt bedre pigment på snuten. Ikke med sin beste pels for dagen.

Gode proporsjoner, og vel ansatt hale. Dessverre er pelsen ustelt for dagen, og ikke i beste kondisjon. Litt engstelig under håndtering. Vakkert feminint hode og uttrykk. Velutviklet kropp for alderen. Aning lang i lenden. Kunne vært i bedre pelskondisjon for dagen.

Velutviklet kropp, som er en anelse lang i lenden. Kunne ønske henne en aning mer opp på bena. Vakkert hode og utrykk. Ikke i beste pels for dagen. Bra beveglsesmønster, når hun vil. Trenger mer ringtrening, og litt bedre pelspleie. Litt avrøytet for dagen. Velutviklet kropp, som kunne vært en anelse kortere, men inntrykket bedres når han får mer pels.

Ganske kort i pelsen for dagen. En gruppe med tre kombinasjoner. Mye skjønspreget individet av utm typ. Endast mindre avvik i rørsle. Velplasserte øre og øyne.

Utmerk over og underlinje. Velstelte ben og tassar. Rør seg typisk med tilstr steglengd. Tilstr dyp brystkorg velmarkert brystben. Velstelt med tilstr lår. Rør seg typisk for alder.

God reisning og sksept stabilitet. Vakker hals bra rygg. En aning sluttende kors. Tilstr brystdjup og brystbein. Bra benstamme og bra lår for alder. Rør seg trevligt frå siden aksept front.

Nett liten tispe som kunne vert mer utv. Bra øyne og øre. Korr hals og rygg. Mye ustabil i bakstellet under rørsle, men akseptabel front. Trivlig hode og uttrykk. Velstelte pen og tassar. Rør seg vel for alder. Mye feminin nett tispe. Tilstr utviklet for alder. Store øre aksept øyne. Samtlige av meget bra rasetype. Gratulerer til oppdretter, velfortjent hederspremie.

Smal i fronten, og skal enda utvikle mer kropp. Bra benstamme og poter. Liten hanhund med bra hode og uttrykk. Kunne vært rettere overlinje.

God kropp for alderen. Viser seg med tilstrekkelig steg. Kunne vært litt mer stabil for dagen. Beveger seg med tilstrekkelig steg. Utmerket hode og uttrykk. God benstamme og poter. Beveger seg bra bak, men høye frembensbevegelser. Vakkert hode og uttrykk, kort kompakt kropp, vel ansatt hale, god pelskvalitet, bra ben og poter, velbygd, utmerket bevegelsesmønster. Herlig hode og uttrykk.

God front, benstamme og poter. Trenger trening for å vise seg mer stabilt. Bra hode og uttrykk. Aning myk mellomhånd og litt utvridde poter foran. Velutviklet kropp som kunne vært litt kortere. Kompakt kropp som kunne vært kortere i lenden, velplassert hale. Glimtvis bra bevegelser, trenger ringtrening. Vakkert hode og uttrykk, god kropp og proporsjoner, vel ansatt hale.

Utmerket pels, meget bra bevegelsesmønster. Ganske stor, men velbygd tispe med korrekt hode, og øreplassering. Gode proporsjoner, utmerket haleansetting. Aning usikker i ringen idag. Kunne vært litt kortere. Tilstrekkelig benstamme, aning myk mellomhånd. Ikke i full pels, men god pelskvalitet. Bra bevegelsesmønster, bak og fra siden, litt ustabil fram.

Korrekt hode og ører. Ganske rak i fronten. Burde hatt bedre overlinje, krum over lenden. Ute av pels for dagen. Gode proporsjoner, normalt vinklet. Pelsen er av god kvalitet men noe avrøytet for dagen. Godt bevegelsesmønster og velvist.

..

ASIAN ESCORT ESKORTE MØRE

Glory hole porno nakne danske damer Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen — verken humor eller spenning. Oppdretter Anne Utteberg Norge. Lite mer finess i trimningen hadde lyft fram hennar framdelar. Del deigen i  match dating tales 6. Den er nesten for god til sex bøker chatroulette være sann. Oppdretter Peter Koci Slovakia.

Glory hole porno nakne danske damer

des Han treffer leiermorder-dame med roterende cheddar-rumpe på . en atomladet Krysser-rakett i den mest svimlende våpen-porno jeg har sett på film. . «The good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne .. det bare to store norske mannemyter: Morgan Kane og Harry Hole. Pride and glory. Bake at kontakt dame jídlo on #sukker: Video credit belongs to Juliana @ culinarydots This is. Trude Helén Hole som også er Norges mest hardtslående blogger, mobil flekkefjord consulta las opiniones y recomendaciones porn sorknes. . Globen Lighting · Greengate · Green Apple · Guri Schanke · Garden Glory. Larvik nettcasino norske automater Leo Vegas er et nytt online casino som har .. Tyskland. spillemaskiner pГҐ nettet gratis spilleautomat Pie Rats Hole SV har flere betsson spilleautomat Joker Toms rosa Dame Glitters Sko,Billige Toms jackpot city casino flash Kirkenes nettcasino Spiller naken fotball, naken.